New CD: Stillness
|
|
|
Hildegunn Øiseth plays on the horn that never runs dry, distinct and with a personal gusto that makes both untested and classic refrains quiver like new creations. After many years of travelling with her horn as companion in Africa, Asia and the Middle East, she returns home and allows the trumpet to sound playfully liberated. Surely a new wellspring in the cosmopolitan landscape of music. STILLNESS is a musical collection whereby Hildegunn Øiseth and her selected quartet of artists – Mats Eilertsen, Thomas Strønen, Eyolf Dale and Torbjørn Dyrud – dare to reveal their most vulnerable sides, as duo, as trio and quartet. Here we find Hymn to the Stillness, Circle, Balance and other sparkling moments, all in a studio recording that has captured each quivering breath. It dawns on us that this belongs amongst the rare moments we call revelation. Ivar Orvedal Hymne til stilla
«Hymns to the Stillness» er ein vakker inngang til eit uvanleg fint album signert Hildegunn Øiseth, trompetist med bakgrunn i både klassisk og folkemusikk som for to år sidan platedebuterte på bukkehorn. Med Eyolf Dale og Torbjørn Dyrud alternerande på piano, Mats Eilertsen på bass og Thomas Strønen har ho teke inspi- rasjonen frå eit liv på ei musikalsk reise inn i jazzen. Strykebassen til Eilertsen opnar stykket «Ambrosia», ogvi er på veg gjennom eit album der eit klassisk uttrykk møter jazz, på ein serie komposisjonar ho har skrive som skapt for dette formatet og desse musikarane. Melodisk, vakkert og dvelande med Øiseths lyse og klare trompettone gjennom det heile. Trompeten fekk ho fot på då ho oppdaga jazzen, og etter musikk- studiar i Sverige turnerte ho med Bohuslän Big Band, før ho reiste med norske tradi- sjonsinstrument i Sør-Afrika, Asia og Midt- austen. Ho har medverka på mange plater, dukkar gjerne opp i trompetrekkja til Trondheim Jazzorkester, før ho går med sine handplukka musikarar til Jan Eriks Kongshaugs studio og spelar inn ei av dei finaste platene denne hausten. Roald Helgheim "Dagsavisen" 3. des. 2011 |
|
|
Lytt til Hildegunn Øiseth. Hun har reist langt og vunnet mye vakkert. Det var med bukkehorn Hildegunn Øiseth reiste i Afrika, Asia og Midtøsten. Og det var med bukkehorn hun platedebuterte. Hun har sin utdanning fra Sverige, og hun har spilt med Bohuslän Big Band i en årrekke for hun la ut på sine reiser. Nå er hun og trompeten tilbake i et landskap som kan kalles hjemlig, i selskap med et sterkt lag med-musikere. Hjemlig – ikke fordi det er spesielt norsk, men fordi musikken bygger på intimt spill mellom få, og i en musikalsk samtale der melodier får lov til å synge. Sårbart. Sårbarhet er et mye brukt ord, kanskje i slik grad at det slår inn mot sitt eget pålydende. Brukt om Øiseths musikk har det imidlertid dobbel mening. Orvedal peker på sammensetningen av musikere: Vi møter Øiseth i duo, trio og kvartett i åpne arrangementer og intimt samspill med sterke stemmer som Mats Eilertsen (bass), Thomas Strønen (trommer) samt Eyolf Dale og Torbjørn Dyrud (begge piano på hver sine spor). Sårbarheten kommer enda sterkere til uttrykk i valget av musikk. Åpningssporet «Hymn to the Stillness» som også kalles «En salme til fjellet» starter i en melodiføring så tett på klisjeen og endatil i parallelle terser fra pianoet, at det en ikke skulle tro at det var mulig å gå opp en slik løype enda en gang. Halvveis ute i det tre minutter lange sporet legger Øiseths trompet seg inn mot Frode Fjellheims melodi og løfter den rett til hjertene. Neste spor «Ambrosia» starter i en skjelvende stemme fra Mats Eilertsens bassbue før Eyolf Dales piano og Øiseths trompet klinger med meditativt og igjen – vakkert. Å våge det vakre – det har vært påtalt før i disse spaltene – det er blitt et sjeldent vågestykke. Her-og-nå. Platen har ni spor fra åtte ulike komponister. En plump sammenligning kan være et topp håndballag der alle spillere tegner seg på scoringslista og derfor utgjør en uovervinnelig lagenhet. Foruten bidrag fra bandet, er også Olga Konkova og Eirik Heggdal kreditert to spor. Variasjonen er like påfallende som helheten. Øiseths messing skinner blankt – og hvisker en salme til stillheten. Anmeldt av Arne Guttormsen |
|
